Min reise

Min reise i musikkens verden

Jeg begynte med musikk da jeg var 6 år og har holdt på med det siden. Musikk for meg har alltid vært et sted jeg kan gå for å glemme hverdagen litt. Den har gitt meg energi, tappet meg for energi, gjort at jeg tviler på det jeg holder på med, men igjen gjort at jeg er skråsikker på at et liv uten musikk og min egnekomponerte musikk ville vært et temmelig kjedelig liv å ha. 


Nå ser jeg tilbake på mange spennende erfaringer; som musikalskuespiller i musikaler som "Skyfri himmel", vokalist i flere bryllup, jubileer, begravelser og andre eventer. Reisen min i musikkens verden startet i barnekor. Etterhvert ble jeg bitt av basillen og sang min første solo i koret i 4. klasse. Da jeg gikk i 6. klasse stod jeg og min venninne, som spilte piano, på 17. mai-scenen hjemme i bygda. Vi spilte Danse mot vår, av Elisabeth Andreassen. Dette var min første opptreden foran et større publikum, og gjett om det gav mersmak!


I koret var det vår fabelaktige dirigent, Anne Grete, som pushet meg til å fortsette å synge og som utfordret meg til å velge vanskeligere sanger. Jeg endte med å synge et spekter fra rolig klassisk til pop ballader til låter med mer "utagerende" gospel og rock sound, hvor jeg opplevde å formidle toner jeg ikke ante jeg hadde i meg. For meg har sangen vært med på å forme meg mye, og er en stor del av det menneske jeg er i dag. Musikken har vært med meg slik at jeg har pushet meg til det lille ekstra og aldri gitt meg. 

Da jeg begynte på videregående fikk jeg ørene opp for musikalsjangeren. Det var denne sjangeren, teater, sangtimer og kor som herhetter fylte hverdagen min. Jeg var virkelig bitt av basillen, og følte at jeg hadde funnet noe jeg var god på og som ingen kunne ta fra meg. Dette var mitt. Jeg fikk utfordret meg på nye sjangre og samtidig spille en annen rolle enn meg selv. Jeg elsket det. Jeg kunne formidle et budskap som mest sannsynlig ville treffe en publikummer ute i salen. Dette fikk jeg bekreftet en gang en mann kom bort til meg etter en forestilling og sa at jeg aldri måtte finne på å slutte med det jeg drev med, det var tydelig at han var rørt. Den kommentaren har jeg levd lenge på og den er med meg videre i dag. Jeg har skrevet mange tekster opp igjennom livet, blant annet en klein tenåringsforelskelsessang som jeg husker den dag i dag.


Jeg hadde med meg en søt liten og inspirerende notatbok hvor enn jeg gikk og stoppet ofte opp for å skrive. Jeg skrev mye på kollektivtransporten da fikk jeg sett en god del og fikk så mange inntrykk. Skriving tok jeg med meg da jeg flyttet til Oslo som 19 åring for å studere på Bårdar akademiet. Dette var utrolig spennende, men aldri har jeg vært så redd som da jeg flyttet hjemmefra. Notatboken ble en trygghet og jeg skrev ned alt i den. På Bårdar gikk jeg musikkteater linjen. Her lærte jeg utrolig mye.


Vi var igjennom utallige musikaler i løpet av årene på Bårdar og ble kjent med hundrevis av dem i gjennom musikkteaterhistorie. I senere tid har jeg satset mer på min egen musikk enn på musikalen, men det er en viktig del av meg.


Det er virkelig ikke lett å faktisk realisere drømmene sine. På Bårdar fikk jeg oppleve å synge mine egne sanger for andre mennesker enn meg selv. Vi hadde interpretasjonstimer for klassen som var en type intimkonsert hvor alle la frem en egen sang for klassen og skulle få tilbakemelding på det vi gjorde. Her fikk jeg en lærer som kommenterte håret mitt. Det var langt, det var mye og det var alltid foran ansiktet mitt. Det skal sies at jeg var sjenert. Jeg ble så oppgitt og frustrert etter denne timen at jeg fant meg et sangrom med piano og skrev min første fullstendige sang. Den ble kalt «Too Much Hair» og ble resultatet etter den litt ubehagelige og til dels komiske situasjonen med læreren. Det er ingen sure miner i mellom oss i dag og det har det aldri vært. Denne sangen var den første jeg fikk vist til en nær venninne og det gav mersmak. Jeg husker jeg følte meg utrolig naken ved å dele noe så personlig som egen musikk, men samtidig ga det absolutt mersmak.


Etter Bårdar ble det noen år med mye jobb og ikke så alt for mye dyrking av musikken. Jeg fortsatte å skrive og laget nok låter til kanskje tre album. Jeg arrangerte min egen konsert hjemme i bygda en sommer og den ble nesten utsolgt. Dette var stort! Det var ikke helt forståelig for meg da,og kanskje fremdeles ikke den dag i dag hva jeg fikk til. Jeg elsket det.


Selv om musikken var en stor lidenskap for meg, var det en liten utfordring for meg å finne balansen for hva jeg ønsket å dele med publikum og hva som ble for privat.  Jeg arrangerte også en julekonsert ikke lenge etter Bårdar var over. Julesanger er magiske når julesesongen har startet. De gir håp og en stemning som man ikke kan unngå å føle på, enten med glede eller melankoli.  Disse to konsertene har gjort at jeg vil fortsette med musikken. De har gitt meg tillitt til at hvis jeg står på nok så får jeg det til slutt. Den gleden og den stoltheten som kommer etter en sånn konsert er noe av det beste, men også det vanskeligste fordi man vet ikke når den neste spillesjansen åpner seg for deg.

Etter noen år med mye jobbing følte jeg at jeg måtte bort fra Oslo. Jeg søkte meg inn på en ettårig linje i London og kom inn på The ICMP. Her stupte jeg inn i sjangre fra soul og blues til reggae, disco og rock. Jeg elsket det. Jeg lærte masse og fikk jobbe med mennesker som jobber som artister på «fritiden» sin daglig. Dette er minner og teknikker jeg har tatt med meg videre og som har lært meg en god del. Jeg oppdaget en ny sjanger som jeg likte å synge og det var Blues. I London fikk jeg igjen oppleve gleden av å opptre foran et lite publikum. På de fleste brune pubene i London arrangeres det «open mic». Da kan man snakke med arrangøren på stedet om å få sunget et par sanger på scenen. Dette gjorde jeg mye igjennom skolen min. Det er befriende og deilig når man merker at et publikum lytter til musikken din og støynivået skrus ned. Det er fortsatt summing i lokalet, men når man står der merker man at det er noen av de som lytter. Slike konserter er noe av de viktigste høydepunktene mine i de siste årene. 


Musikken min har blitt til igjennom mennekser jeg har rundt meg. Av disse er det Mamma som har vært der mest og heiet på meg og nektet meg i å gi opp. Hun har kunnet mase på meg gul og blå. Broren og søsteren min har fulgt tett på og har alltid når det har latt seg gjøre stilt opp med seg selv og vennene sine som publikum. Kjæresten min heier på meg og oppmunterer meg til å holde det gående når jeg ikke føler jeg får det til. Så har jeg nettverket mitt av venner. De er ikke mange, men de er gode og verdt å ta vare på. Jeg får inspirasjon fra alle disse menneskene som jeg har rundt meg og de er med på å holde meg gående.  Jeg har ikke fått spille så mye som jeg ønsket, både fordi jeg er redd for å feile, men nesten like redd for å lykkes. Musikk blir for meg et språk som alle forstår, selv om det blir sunget på et språk du ikke kan, men melodien forteller så mye som ikke alltid teksten kan. Veien videre mot drømmen er uviss, men spennende. Jeg griper mulighetene, nyter alle øyeblikkene jeg får drive med min store lidenskap; musikken.

Silje Rom Hafnor

Sanger og musikalartist


Fagutdannet musiker og musikalartist fra Bårdar Akademiet i Oslo, samt et årsstudium med fokus på ren vokal ved The ICMP i London. 


Bred erfaring innen de fleste sjangre som Pop, Rock, Soul, Blues, Singer Songwriter, Jazz, Gospel, EDM og Klassisk.


Sceneerfaring fra musikalforestillinger og julebord/sommerfest, bryllup og andre eventer.

 

Min reise


Jeg er en lidenskapelig musiker med stort formidlingsengasjement. Musikken har gitt meg mye glede hele livet, og er en plattform der jeg får dele nye sider av meg selv.


I musikkens verden får jeg muligheten å være både tøff, ærlig og sårbar. 


Stemmen min har et bredt register, og jeg motiveres av å utfordre meg selv til nye stilarter og nye låter. 

 

Kontakt

 

Silje Rom Hafnor

+ 47 906 57 514

Email: kontakt@siljerom.no


Ta kontakt for et uforpliktende tilbud.

Vi skreddersyr en pakke til ditt event. 


Copyright @ All Rights Reserved